Fjerne kilder til degradering av vegetasjonen

Før revegetering eller restaurering begynner bør drivkreftene for degradering av vegetasjon identifiseres og elimineres. Det er usannsynlig å oppnå restaureringsmål samtidig som at degraderingen fortsetter. Eksempler på slike drivkrefter er (vei) bygging, gruvedrift, overhøsting, overbeiting, eutrofiering, forurensning eller fremmede arter. I tilfelle drivkreftene for degradering er midlertidige og kan planlegges for, for eksempel under byggearbeid, bør prosjektet justeres slik at igangsatte restaureringstiltak ikke påvirkes negativt av andre aktiviteter. For eksempel kan spor fra tunge kjøretøy forårsake jordpakking og dermed påvirke etableringen av blomsterenger negativt, eller skade røttene til trær. Relevante aktører som entreprenører og maskinoperatører bør informeres og opplæres om hvor, når og hvordan restaureringsarbeidet skal utføres.

Restaurering ved naturlig dynamikk og forstyrrelse  

I noen tilfeller er naturlig suksesjon (dvs. den naturlige endringen av artsammensetningen i vegetasjonen over tid) et relevant og nyttig restaureringsalternativ når forstyrrende faktorer har blitt nøytralisert. Uten behov for aktive tiltak er kostnadene knyttet til denne metoden vanligvis lave. Ulempene kan være at erosjon forverrer jordforholdene, at naturlige prosesser kan virke langsommere enn ønsket, at naturlig etablert vegetasjon kanskje ikke stemmer overens med referansetilstanden, at fremmede arter etablerer seg før stedegne arter gjør det, eller at naturlig revegetering tolkes negativt av offentligheten.  

Restaurering av naturlig dynamikk

Mange økosystemer er avhengige av forstyrrelser på ulike skalaer, og slik dynamikk bør vurderes når referansetilstanden fastsettes. Forstyrrelsene kan forekomme naturlig, men krever i mange tilfeller aktiv håndtering. Et eksempel på en forstyrrelse på lokal skala er når et enkelttre dør og gir lys til vegetasjonen under den. Skogbranner og flom er eksempler på forstyrrelser som typisk skjer på en større skala. Forstyrrelser kan også være forårsaket av planteetere som hjort og storfe. I noen tilfeller er gjenoppretting av den naturlige økosystemdynamikken tilstrekkelig for restaurering for å oppnå ønsket økosystemtilstand.    

Restaurering av abiotiske tilstander  

Abiotiske forhold er en viktig driver for vegetasjonssammensetning. For vegetasjon er klima, jordforhold og hydrologi spesielt viktig. Terrengegenskaper som skråninger, forsenkninger og utspring bør gjenopprettes da disse bidrar til variasjon i jordsmonn og mikroklima. For våtmarksvegetasjon er restaurering av hydrologi en viktig forutsetning. Behandling på stedet og forbedring av jorda kan i noen tilfeller være mulig. I andre tilfeller må jord transporteres til restaureringsstedet fra andre steder. Ved eutrofiering kan det være nødvendig å fjerne næringsrik toppjord. Heterogenitet i landskapet og jordforhold vil gi rom for ulike plantesamfunn.

Restaurering og etablering av vegetasjon  

I mange tilfeller er aktiv revegetering som tranplantering av tuer av vegetasjon eller individuelle planter ønskelig. I noen tilfeller er det nødvendig med en litt mindre omfattende tilplanting for å stabilisere jorda før påfølgende revegetering skjer naturlig. Frø kan sås direkte, eller frøplanter kan plantes ut. Lokale frø og frøplanter bør brukes for å bevare genetisk variasjon. Noen planter vokser vegetativt (ikke fra frø), men slike planter er kloner og kan ha lavere genetisk mangfold enn ønskelig. Transplantasjon av hele tuer fra intakt vegetasjon til restaureringsstedet kan i noen tilfeller være et alternativ. Når tuer transplanteres, vil det være mer sannsynlig at vegetasjonen vil overleve. Ulempen er at transplantasjoner krever litt logistikk og at det blir igjen et hull på stedet vegetasjonen hentes fra. Store prosjekter kan ha pilotstudier for å finne ut hva den mest effektive metoden for revegetering er på stedet.  

Overvåking, vedlikehold og en adaptiv prosess  

Overvåking før, under og etter restaurering er viktig fordi det er umulig å fastslå om restaureringsmålene er nådd uten overvåking. Overvåking bør planlegges ved prosjektstart, slik at en grunntilstand kan etableres. En adaptiv prosess, der overvåking styrer beslutningstaking, er gunstig, spesielt for store eller langsiktige prosjekter. Etter første restaurering kan det være nødvendig med regelmessige vedlikeholdstiltak, for eksempel klipping eller beiting av enger. Lengden på overvåkingsperioden avhenger av vegetasjonstypen, men er nesten alltid mer enn 10 år.