Ålegrasrestaurering bør gjennomføres i områder der:  

• Tidligere ålegrasenger har gått tapt, eller deres økologiske tilstand har blitt redusert.

• I områder med redusert biologisk mangfold og redusert økologisk tilstand på grunn av menneskelig påvirkning, som i urbane områder.  

Ålegrasenger trenger ly for bølger, bløtt sediment, og tilstrekkelig lys. Om mulig bør områder hvor ålegras har funnes tidligere benyttes for restaurering, da disse områdene sannsynligvis vil ha gunstige forhold.  

Ved å benytte en landskapstilnærming når man velger ut/etablerer restaureringsområdet kan man sikre egnede forhold som ly og godt underlag. Tilstrekkelig lys vil avhenge av dybden på restaureringsområdet. Egnet dybde avhenger igjen av omgivelsene og vannkvaliteten. Høye bygninger i urbane områder og bratte fjell i naturen kaster skygge på vannoverflaten, og turbiditet reduserer tilgjengelig lys under vann.  

Ålegrasenger finnes i grunne kystområder i hele Norden. Restaurering av ålegras vil dermed kunne være en aktuell NbS mange steder langs de nordiske kystene. Tap av ålegrasenger er dokumentert i Danmark, Sverige og Norge. Selv om ålegress forekommer mange steder kan kvaliteten på leveområdet ha blitt redusert i så stor grad at ålegras ikke kan vokse der lenger. I slike tilfeller må man fjerne årsakene bak tapet av ålegras før restaureringstiltak kan gjennomføres. Det kan for eksempel innebære å redusere næringsutslipp dersom eutrofiering (dvs. økt planteproduksjon som følge av høy næringstilførsel) var årsaken til at ålegrasengene forsvant.

Ålegrasrestaurering krever god planlegging og implementering, inkludert overvåkning. En trinnvis og adaptiv tilnærming, som gir rom for prøving og feiling, anbefales. En slik tilnærming følger disse trinnene:    

1) vurdere områdets egnethet

2) velge ut restaureringsmetoder  

3) gjennomføre pilotrestaurering: hvis pilotrestaurering ikke er vellykket, kan stedets egnethet og metoder vurderes på nytt, og en ny pilotstudie kan utføres.  

4) fullskala restaurering  

5) evaluere resultater  

Restaureringsmetoder

Passiv ålegrasrestaurering innebærer å legge forholdenei restaureringsområdet til rette for naturlig gjenvekst av ålegras. Dette kan utføres ved å:  

• Rydde området – dvs. fjerne materiale som kan hindre vekst eller etablering av ålegress  

• Modifisere underlaget ved f.eks. fjerning av overflødig sediment eller tilsetning av sediment for å skape passende dybde. Blant annet har bruk av lokal sand vist seg å gi større overlevelse enn kunstig sand.

• Redusere /fjerne andre trusler mot ålegras som høye næringsnivåer (eutrofiering), fysiske forstyrrelser og marint dyreliv (f.eks. krabber).  

Med aktiv ålegrasrestaurering menes å aktivt høste og plante levende skudd eller frø fra ålegrasenger.

• De vanligste teknikkene er å transplantere skudd med intakte sedimentkjerner eller å transplantere skudd med bare røtter og jordstengler, med eller uten forankring. I veilederen for restaurering av ålegras for Oslofjorden er denne metoden sentral. Metoden har også blitt anbefalt for storstilt restaurering langs den svenske nordvestkysten. I danske elvemunninger har det også blitt oppfordret til å fokusere på denne type restaurering.
• Å plante frø kan være en effektiv metode. Frøbaserte tilnærminger kan muliggjøre storskala restaurering. Det er imidlertid kostbart ettersom både høsting og utplanting av frø er en omstendelig prosess.  Selv om en frøbasert tilnærming kan være vellykket, er det rapportert store frøtap langs den svenske nordvestkysten og i danske elvemunninger. Frøbaserte metoder frarådes i nasjonale retningslinjer for restaurering av ålegras for Sverige, basert på de høye kostnadene og risikoen for tap ved bruk av frø sammenlignet med enkeltskuddsmetoden.  

Restaurering i urbane områder  

I urbane områder må landskapet og underlaget modifiseres slik at ålegrasplantene trives, dersom det ikke finnes egnede leveområder her fra før av. Dette innebærer blant annet å skape ly for bølger, sørge for mykt sediment som er minst 20 cm tykt, og et flatt og grunt terreng som er formet på en måte som forhindrer at sedimentet går tapt. Etter at landskapet er tilstrekkelig modifisert, kan både passiv og aktiv restaurering brukes i området.

Positive effekter av restaurering av ålegras inkluderer:  

• Begrensing av klimaendringer og redusert eutrofiering gjennom karbon- og nitrogenbinding. Svenske forskere har undersøkt endringer i karbon- og nitrogeninnhold i sedimentet når en ålegraseng går tapt. De fant høye nivåer av karbon og nitrogen i svenske ålegrassedimenter ned til > 100 cm dybde, noe som bekrefter rollen til ålegrasenger i karbon- og nitrogenbinding. Tap av ålegrasenger reduserte karbon- og nitrogeninnholdet drastisk. Bølgeeksponering reduserer også lagringskapasiteten.  

• Økt biologisk mangfold ved å gjenopprette et nøkkelhabitat for en rekke marine arter. I en fersk studie fulgte forskere re-etablering av dyrelivet i sammenheng med en restaurert ålegraseng i det sørvestlige Sverige. Forskerne dokumenterte rask re-etablering  3 måneder etter ålegrasutsetting, som tilsvarer én vekstsesong. Videre fant de at dyrelivet var fullstendig restaurert etter 15 måneder (dvs. to vekstsesonger). Tilsvarende ble det, i en annen studie, funnet rask re-etablering av dyrelivet etter utsetting av ålegras i Danmark, dvs. vesentlig høyere artsmangfold, antall og biomasse i restaurerte ålegrasenger sammenlignet med områder med bar grunn.

• Beskyttelse av kysten gjennom demping av bølger og redusert erosjon. Forskere har sett på hvordan ålegrasenger i Skåne, en region med problemer med kysterosjon, demper bølgene. De fant at bølgehøydene ble redusert med 35-40% i tette ålegrasenger under stormer sammenlignet med 5-10 % i områder med skrinnere vegetasjon områder.    

Den største risikoen forbundet med restaurering av ålegras er om restaureringen ikke skulle være vellykket, og man opplever redusert avkastning på investeringen. At restaureringen ikke fungerer skyldes ofte miljøforhold. Forhold som vannkvalitet, hydrodynamikk, algeoppblomstring, sedimentering og lys er spesielt viktige. Likevel gir mislykkede forsøk verdifull kunnskap som kan brukes til å forbedre metoder og fremtidig suksessrate. 

Bevaring av ålegrasenger bør alltid være førsteprioritet i henhold til hierarkiet for avbøtende tiltak (se ovenfor), da restaurering er kostbart og vanskelig. Å restaurere ålegrasenger er krevende og har hatt lav suksessrate. En nøkkel for å lykkes er å ha en god forståelse av årsakene til at ålegras forsvinner, implementere avbøtende tiltak for å redusere de negative påvirkningsfaktorene, og å ha en helhetlig tilnærming i restaureringsprosessen som inkluderer både biotiske og abiotiske faktorer som påvirker overlevelse og veksten til ålegraset, inkludert tilhørende artsmangfold. Slik går man frem:

1) Identifiser hvorfor ålegrasenger har gått tapt, og om truslene er fjernet eller redusert. Optimalt sett må trusler som eutrofiering reduseres før restaurering. Hvis leveområdet har endret seg betraktelig (f.eks. sedimentet er destabilisert eller store mengder drivalger er til stede) kan det være vanskelig å gjenopprette ålegrasengen.  

2) Velg områder med egnet leveområde for ålegras. Miljøforholdene bør stemme overens med levevilkårene til ålegras når det gjelder dybde, lys og vannkvalitet, strømhastighet, erosjonshastighet, bølgedemping, sedimentkvalitet og biologiske forstyrrelser fra for eksempel sandorm (Arenicola marina), strandkrabber (Carcinus maenas), sjøfugl, og drivalger.  

3) Unngå å restaurere områder der ålegrasenger sannsynligvis vil komme tilbake av seg selv. En tommelfingerregel er å ikke restaurere områder nærmere enn 100 meter fra en frisk ålegraseng.  

4) Fullskala restaurering bør kun utføres i områder hvor prøveplanting viser positiv vekst etter ett år og hvor andre variabler tilsier gode forhold for langsiktig gjenvekst av ålegras. Hvis plantene overlever på flere lokaliteter, bør lokalitetene med høyest veksthastighet velges for fullskala restaurering.  

5) Nøye kystplanlegging og forvaltning er nødvendig for å beskytte eksisterende og restaurerte ålegrasenger.    

• Skygge fra brygger/kaier har vist seg å utgjøre en trussel mot ålegrasenger langs nordvestkysten av Sverige. I samme område har studier også fastslått at ålegras sjelden blir tatt hensyn til når man skal bygge brygger. Verneområder er heller ikke nødvendigvis en garanti for vern av ålegrasenger fra utbygging av infrastruktur.  
• Kystplanleggere bør også være bevisste på mulige negative effekter på ålegrasenger når de lager kunstige strender. Forskning har vist at kunstig sand fra nærliggende strender kan bli transportert til dypere vann og dermed mulig begrense omfanget av ålegrasengen ved å dekke til ålegrasplanter.
• Viktig å unngå karbon- og nitrogenutslipp fra tap av ålegras, da dette er negativt for klimaet og kan bidra til eutrofiering. 
• En nylig gjennomgang av akvakulturanleggs påvirkning på ålegras viser at oppdrett av skalldyr kan ha både positive, nøytrale og negative effekter på ålegras. Positive interaksjoner inkluderer forbedret vannkvalitet og tilførsel av næringsstoffer, mens negative effekter som skyggelegging og sedimentering er vanligere i nærheten av skjelloppdrettsanlegg. Derimot finnes det begrenset forskning på fiskeoppdrettsanleggs effekter på ålegras, og det er rapportert om klare negative interaksjoner i studier av sjøgressarter i Middelhavet.

6) Spre risiko ved å restaurere flere områder over flere år. Det er stor naturlig variasjon i vekst og utbredelse av ålegrasenger mellom år, og tilfeldige hendelser som kraftige stormer, sjøis, ferskvannsutslipp, algeoppblomstring og høye sommertemperaturer kan gi lav overlevelse av utplantet ålegras. Restaurering kan være mer vellykket når planting skjer på flere steder over flere år.  

7) Å restaurere store områder er bedre enn å restaurere små områder. Store ålegrasenger fungerer som "økosystemingeniører", og endrer havbunnens hydrodynamikk og biogeokjemi. Når en restaurert ålegraseng når en kritisk størrelse, etablerer den en selvforsterkende effekt, stabiliserer havbunnen, forbedrer vannkvaliteten og fremmer gunstige forhold for egen og andre arters vekst og overlevelse.  

Forskning har undersøkt om småskala restaurering av ålegras kan gjøres enklere ved bruk av biologisk nedbrytbare etableringsstrukturer (BESEs) som stabiliserer sedimentene. Det har vist seg at bruk av BESE-strukturer økte overlevelsen av tidlig ålegras og suksessen til småskala restaurering av ålegras (og muslinger) i casestudier i Nord-Europa (Danmark, Finland, Norge og Estland). Småskala tiltak for å stabilisere sedimentene har derfor potensial til å øke suksessraten for ålegressrestaurering.

Ålegras er den mest studerte sjøgressarten globalt. Antall studier som tester effektiviteten av restaureringsmetoder på høyere breddegrader har økt de siste årene og flere retningslinjer for planleggere og ledere er utviklet. Sammenlignet med mange andre marine naturbaserte løsninger har restaurering av ålegras kommet langt og kan relativt lett implementeres i kystplanlegging og forvaltning.    

Kostnader